Å den som var en løvetann
som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre,
den aller første løvetann
som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre,
så noen kunne plukke meg,
og “noen” skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din
og trippet ut i sol og vind,
og jeg fikk være med.
Jeg skulle føle kroppen din
bak utsalgsstoff av musselin
da vi gikk gaten ned,
og tro jeg var en diamant
mot blusens tynne blondekant,
og alle skulle se.
Din lange travle arbeidsdag
så hørte jeg ditt hjerteslag,
om kvelden gikk du trette skritt
i trappen opp til rommet ditt,
og jeg fikk være med.
Så gikk du inn og vrengte kjolen,
vasket hender, hals og kinn
for solens hete brann.
Din omsorg er som kvinners flest,
du hentet det jeg trengte mest;
et eggeglass med vann.
Så får jeg plass ved sengen din
og ser på at du sovner inn.
Og utenfor er natten blå,
en løvetann kan lykken nå,
så over all forstand.